«Treet som vekser opp-ned» av Hans Børli

Anne Sverdrup-Thygeson har hatt stor suksess med sine sakprosa bøker om insekter og skogen. Nå i sitt 60 år romandebuterer hun med Eremittsommer.

Anne Sverdrup-Thygeson (1966) er professor i bevaringsbiologi ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås, og hun er den som nok mer enn noen andre har fått norske og internasjonale lesere til å bry seg om insekter og skog. Hennes bok Insektenes planet ble kåret til en av de ti viktigste vitenskapsbøkene i 2019 av Smithsonian i USA.

Du kan høre podkast-episoden med Anne Sverdrup-Thygeson der du hører podkast eller på Spotify her.

Thygesons siste sakprosabok for voksne Skogen ble nominert til både Brageprisen og Bokhandlerprisen. Bøkene hennes er oversatt til 25 språk. Og nå – samme år som hun fyller 60 – romandebuterer hun med Eremittsommer, en bok som allerede er solgt til 14 land og utløste budkrig på bokmessen i Frankfurt.

Forfatterne som er med i Bokpodd1, blir spurt om de har et favorittdikt. Anne Sverdrup-Thygeson nølte ikke med svaret, og det var ikke overraskende:

« Det måtte jo bli Hans Børli og «Treet som vekser opp-ned», selv om både Tarjei Vesaas, Gro Dahle, og TS Elliot var på «langlista» mi.

Men Børli, altså. Den mannen har et vell av dikt som treffer oss som trives i krysningspunktet mellom menneskene og den mer-enn-menneskelige naturen.»

Hans Børli

Folkekjære Hans Børli (1918–1989) ble kalt skogens dikter. Børli levde og arbeidet i skogen, og i diktene hans ser vi tydelig naturens betydning for dikterens liv og levnet.

I sin dikting var han også opptatt av politikk og i økende grad eksistensielle problemer som angst, tro, død og kjærlighet. Selv om han først og fremst er kjent som lyriker, skrev han også romaner, noveller og skuespill.

«Treet som vekser opp-ned» kom ut i samlingen Dagen er et brev fra 1981 og er her hentet fra Samlede dikt.

Treet som vekser opp-ned

Drømmen er et tre som vekser opp-ned:
Røttene festet i himmelen,
fine rothår suger
sær grokraft
fra moldmørket mellom stjernene,
mens krona brer ut sine greiner til
en hvileplass for fuglene
i menneskehjertets uendelige rom.