«Ravnen» av Edgar Allan Poe gjendiktet av André Bjerke

Sven Petter Næss er en krimforfatter som på kort tid har etablert seg som en tydelig stemme innen moderne, realistisk politikrim. Han er kjent for serien om politietterforsker Harinder Singh i Oslo, der klassisk etterforsknings-krim kombineres med aktuelle samfunnstemaer og et tydelig blikk på et flerkulturelt Norge.

Næss debuterte med Den stille uke i 2019 og har siden skrevet en hel serie bøker om Kripos‑etterforsker Harinder Singh. For den andre boken i serien, Skjebnesteinen, fra 2020 fikk han Rivertonprisen altså prisen for Norges beste krimroman.

Nå i vår ga Sven Petter Næss ut romanen Svarte hull, en ny Harinder Singh-krim.

Du kan høre podkast-episoden med Sven Petter Næss der du hører podkast eller på Spotify her.

På spørsmål fra Bokpodd1 om favorittdikt, nølte Sven Petter Næss ikke: «Det er «Ravnen» av Edgar Allan Poe i André Bjerkes gjendiktning. Jeg er fan av Poe, og «Ravnen» er kanskje hans fremste dikt. Et mørkt lite epos, lyrisk og tankevekkende. Og hvem har ikke ligget en mørk natt og grublet.»

Edgar Allan Poe

Edgar Allan Poe (1809 – 1849) var en amerikansk forfatter, poet, redaktør og litterær kritiker. Han var av de første novelleforfatterne, og han skrev noen strålende dikt.

I ettertiden er Poe først og fremst kjent som skaperen av kriminalfortellingen med den lange novellen Mordene i Rue Morgue. Men krimekspertene her i landet presiserer ofte at Maurits Hansens Mordet på maskinbygger Roolfsen kom ut året før – uten at resten av verden fikk det med seg.

Poes fortelling med mesterdetektiven Auguste Dupin i hovedrollen og et lukket rom-mysterium har derimot hatt en enorm innflytelse på mange senere krimforfattere.

Edgar Allen Poe skrev ikke bare krimnoveller, men ble også berømt for sine dikt. Det store gjennombruddet hans kom med «Ravnen». Med sine atten vers er det Poes mest kjente dikt ,og det ga ham innpass i litterære kretser i New York.

Poe prøvde å livnære seg av skrivingen, men han hadde stadig pengeproblemer. Drømmen om å utgi sitt eget litterære tidsskrift ble heller aldri virkelighet. Konstant pengemangel og alkoholmisbruk er ord som går igjen i beskrivelsene av Poe. Kanskje var det alkoholen som tok livet av ham? Han ble i hvert fall brakt til sykehus i delirisk tilstand og døde bare 40 år gammel.

Det var André Bjerke som først gang gjendiktet «Ravnen» til norsk. Det er en enestående tolkning som er fullt på høyde med originalen. Det kom ut i 1967 i samlingen Drømmen i en drøm: dikt i utvalg og essayet «Komposisjonens filosofi».

Ravnen

Engang i en midnattstime, mens jeg, svak og
halvt i svime,
grublet over sære verkers visdom ingen kjenner
mer,
mens jeg dupper over boken, hørte jeg fra
stuekroken
liksom lette slag med knoken utenfor mitt
nattkvarter,
Og jeg sa: «Det er en gjest som kommer til mitt
nattkvarter –
Det er bare dét som skjer.»

Dype spor i minnet setter natten blant
desembernetter;
på mitt gulv glir silhuetter som de matte glørne
sprer.
Lengsel efter morgen spøker i en sjel som fåfengt
søker
sorgens trøst i sine bøker – trøst for tapet av
Cythére,
for en skjønn og sjelden pike, mellom engler
kalt Cythére, –
uten navn i verden mer.

Og den silkesarte, sære rasling i min portière
maner, ganer meg med redsel av fantastisk
karakter;
og jeg gjentar, og jeg stammer for å stanse hjertets
hammer:
«Den som kommer til mitt kammer, er en gjest
og ikke mer –
Den som banker på mitt kammer, er en gjest
og ikke mer; –
det er bare dét som skjer.»

Jeg har fått det mot jeg trenger, og jeg nøler ikke
enger:
«Hør, min herre eller frue, tilgi meg en slett
manér,»
sier jeg til nattegjesten. «Jeg var faktisk sovnet
nesten,
og De banker svakt forresten så jeg i mitt
nattkvarter
knapt har hørt det…» Og jeg åpner døren til
mitt nattkvarter.
Mørke er det syn jeg ser.

Lenge stirrer jeg i mulmet, kjenner frykt og
undring ulme,
og har drømmer ingen våget drømme før – men
intet skjer.
Alt er stillhet, intet røres i den ro som er mitt øres,
og det eneste som høres, er et hvisket ord:
«Cythére!»
Dét jeg hvisker, og et ekko hvisker efter meg:
«Cythére!»
Bare ekko, ikke mer.

Inn i rommet går jeg fælen, og i brystet brenner
sjelen,
da det banker mere kraftig, og jeg sier:
«Kontrollér
gittervinduet! for skåten kan gi lyd på denne
måten;
la oss snarest løse gåten, så den ikke er det mer –
Demp ditt hjerte nu, så gåten ikke er en gåte mer; –
det er vinden, som du ser!»

Opp med lemmen! Lemmen springer opp, og
inn på svarte vinger
flyr en ravn fra sagnets fjerne tid som ikke minnes
mer.
Han har ingenting å si meg, ingen hilsen han vil
gi meg;
han flyr kongelig forbi meg gjennom rommet og
betrer
Pallas-bysten over døren, slår seg ned der og
betrer
bysten – det er alt som skjer.

Fugl av ibenholt her inne, du fordriver mørkesinnet
med ditt stive alvorsvesen, så mitt mismot nesten ler:
«Skjønt din drakt er en misère, er du ingen simpel
skjære,
dystre vesen fra en sfære som er Plutos stamkvarter –
Si meg hvilket fyrstenavn du har i Plutos
stamkvarter!»
Ravnen sier: «Aldri-mer.»

Selsom, denne likefremme take av en fuglestemme!
– skjønt det svaret ikke har en mening som jeg
overser.
Vi som er av menneskeriket, kan nu engang ikke
like
å få nattbesøk av slike dyr fra Plutos stamkvarter,
se på bysten over døren fugl fra Plutos stamkvarter,
som har navnet «Aldri-mer».

Men den svarte nattemare der på bysten taler bare
ordet som hans sjel er fylt av, for der finnes ikke
fler.
Han, hvis tale hurtig ender, står urørlig; intet
hender
før jeg mumler: «Andre venner har forlatt meg
før. Det skjer –
Når det gryr, vil han gå fra meg, slik som håpet
gikk. Det skjer.»
Fuglen sier: «Aldri-mer.»

Og jeg sier, skremt av svaret: «Fuglens ordforråd
er bare
dette ene ord den gjentar på en natteravns manér.
Den har lært det av sin herre: én hvis lodd ble
stadig verre,
én hvis håp ble færre, færre, til han ikke eide fler
ord for lykke, til hans sang om klagen ikke eide
fler
ord enn dette: «Aldri-mer».»

Som forløst av en befrier muntres mine fantasier;
solen skyves foran fuglen: Smil, mitt hjerte!
Fantasér!
Og jeg setter meg til rette dypt i fløylen for å
gjette
om og om igjen hva dette monstrum, denne
Svarteper,
denne dystre, nattenifse fortidsfugl og Svarteper
mener med sitt «Aldri-mer».

Slik beskjeftiget med gjetning har jeg ikke med
en setning
talt til fuglens flammeøyne… Er det i mitt
bryst han ser?
Jeg tar fatt på gåtens knute, mens jeg lar mitt
hode lute
mot den myke fløyelspute, svøpt i lyset lampen
brer –
Akk, mot denne fløyelspute, svøpt i lyset lampen
brer,
skal hun aldri hvile mer!

Da med ett forvandles luften: tett av røkelse er
duften
fra et kar serafer svinger. Lyset klinger der de
trer…
«Arme sjel! Din Gud befrir deg!» roper jeg.
«Hans engler gir deg
lindring for den kval som rir deg: din erindring
om Cythére!
Drikk av denne milde nektar, og du glemmer din
Cythére!»
Ravnen sier: «Aldri-mer.»

«Onde bud som varsler veer! Fugl? Demon?
men dog en seer! –
Er du skyllet hit av stormen? Er du Fristerens
kurér?
Er du havarert og strandet, matt, men ikke
overmannet,
på en kyst som Gud forbannet? Si meg sannheten!
Jeg ber!
Gis i Gilead en balsam? – Si det! Si meg det!
Jeg ber!»
Ravnen sier: «Aldri-mer.»

«Onde bud som varsler veer! Fugl? Demon?
men dog en seer! –
ved den himmel som er over – ved den Gud vi
begge ser –
Si til en som søker freden: Finner jeg det fjerne
Eden
hvor jeg deler gjensynsgleden med min
himmelske Cythére? –
med en skjønn og sjelden pike, mellom engler
kalt Cythére?»
Ravnen sier: «Aldri-mer.»

Nær er stemmen ved å briste: «La dét ordet bli
ditt siste!
Kom deg hjem igjen til stormen og til Plutos
stamkvarter!
Ikke levn en fjær til minne om din løgn for
menneskesinnet!
Gi meg ensomhet her inne! Fjern din kropp fra
bystens ler!
Fjern ditt nebb fra dette hjerte! Fjern din kropp
fra dette ler!»
Ravnen sier: «Aldri-mer.»

Og den ravn som ble igjen nu, sitter ennu, sitter
ennu
på den bleke Pallas-bysten over døren her – og
ser;
og demonens drøm gir glitter til hans øyne der
han sitter
midt i lyset, som han splitter med den skygge
som han sprer;
og fra dette mulm her inne som hans store skygge
sprer,
skal jeg løftes – aldri-mer!