Tidenes beste norske bøker

Jeg har tidligere lagt ut et innlegg med topp 10 liste over tidenes bøker i verdenslitteraturen, se her. Dette er selvsagt en subjektiv liste, og mange av bøkene leste jeg i ung alder da man kanskje lot seg begeistre mer enn i eldre dager. Jeg har kun valgt bøker av avdøde forfattere og ingen av våre samtidige og nylige døde forfattere som for eksempel Roy Jacobsen eller Ingvar Ambjørnsen.

Mord og kjærlighet

Det svundne er en drøm av Aksel Sandemose

Det svundne er en drøm er den boken som har betydd aller mest for meg. Jeg brukte nesten tre år av livet mitt for å analysere den og skrive en magistergradsavhandling i litteraturvitenskap om den. Avhandlingen ble gitt ut av Ascehoug forlag med tittelen: En emigrant krysser sine ord som du fortsatt kan finne på antikvariater som her.

Det er i Det svundne er en drøm at Sandemose lar sin hovedperson uttale: «Mord og kjærlighet er det eneste som er verdt å skrive om». Den kom ut i 1946 og regnes som Sandemoses andre hovedverk, ved siden av En flyktning krysser sitt spor der han ga oss Janteloven.

En norsk-amerikaner vender hjem til barndomsbyen sin i skyggen av andre verdenskrig og tvinges til et endelig oppgjør med en gammel, uoppklart forbrytelse. Gjennom en bevisst kaotisk, ikke-kronologisk fortellerstil lar Sandemose minnet selv styre handlingen. Sjalusi, hevntrang og skyld veves sammen. Det svundne er en drøm er like mye kriminalgåte som psykologisk selvransakelse.

Selv om Aksel Sandemose (1899–1965) dessverre leses for lite i vår tid, regnes han som en av etterkrigstidens fremste norske forfattere. Fredrik Wandrup i Dagbladet skrev om Det svundne er en drøm på nittitallet at den er «den mest fabelaktige og intense morderjakt i norsk litteratur». Jeg er enig.

Kunsten å svike

Møte ved milepelen av Sigurd Hoel

Møte ved milepelen kom ut i 1947, bare to år etter frigjøringen og midt i landssvikoppgjøret. Den ble en brannfakkel ved å ta opp et så betent tema som landssvik så tett på krigsårene. Den regnes som et av Sigurd Hoels hovedverk.

Sigurd Hoel (1890–1960) var en av sin generasjons mest betydningsfulle forfattere. Han var også en innflytelsesrik forlagskonsulent blant annet for Gyldendal Norsk Forlag, der han oppdaget og fremmet mange nye norske forfatterskap.

En motstandsmann gjemt i eget hus under krigen prøver å forstå hvorfor noen av ungdoms vennene hans ble nazister. Han graver samtidig frem et fortrengt svik fra sin egen fortid. Da han sendes til en kystby for å avsløre en lekkasje i en motstandsgruppe, møter han igjen ungdomskjæresten han sviktet. Hun er nå gift med byens ledende nazist. Sannheten fanger ham bokstavelig talt: han blir tatt av Gestapo og torturert av mannen hvis liv han uforvarende formet.

Møte ved milepelen er en fascinerende og psykologisk skarp roman om svik mot sitt land og mot kjærligheten. Den finnes også som et svært bra radioteater som fortsatt kan høres på NRK radio her.

Vær deg selv

Peer Gynt av Henrik Ibsen

Henrik Ibsen (1828–1906) er den forfatteren som har hatt nest flest oppsetninger av sine teaterstykker i verden etter William Shakespeare – hvis ikke Jon Fosse nå har tatt ham igjen. På denne listen er det ellers bare romaner, men jeg syns ikke man kan unngå Ibsen. Mitt favoritt stykke på scenen er Gengangere, men Peer Gynt er mer mangefasettert å lese. Dessuten var det først skrevet som et lesedrama da det kom ut i 1867.

Ibsen skrev Peer Gynt i Italia. Det hadde først urpremiere ni år etter utgivelsen altså i 1876. Edvard Griegs berømte scenemusikk bidro sterkt til å gjøre stykket til et av de mest fremførte i norsk teaterhistorie.

Den skrytende bondegutten Peer Gynt forfører og forlater, lyver og fabulerer seg gjennom et helt liv – fra Dovregubbens trollhall via rikdom og forlis som eventyrer i Nord-Afrika. Han er alltid på flukt fra å «være seg selv» og ha i stedet adoptert Dovregubbens slagord: «Troll, vær deg selv nok».

Bare Solveig, kvinnen han forlot i ungdommen, venter trofast gjennom alt. Det er til henne han til slutt vender hjem som gammel mann. Han føler seg da forfulgt av spørsmålet om han i det hele tatt har levd et ekte liv.

Eneste kvinnelige, norske Nobelprisvinner

Kristin Lavransdatter av Sigrid Undset

Sigrid Undset (1882–1949) debuterte i 1907 med Fru Marta Oulie. Den var samtidsrealistisk og sjokkerte mange lesere. Hun fortsatte i flere år å skrive moderne samtidsromaner om kvinners kår, som for eksempel Jenny fra 1911.

Hennes hovedverk Kristin Lavransdatter består av tre bind: Kransen, Husfrue og Korset. De kom ut fra1920 til 1922. Det ga henne verdensry, og hun mottok Nobelprisen i litteratur for forfatterskapet i 1928 fortsatt som den eneste norske kvinnelige forfatteren.

Kristin bryter en trygg forlovelse for den lidenskapelige, men upålitelige Erlend. Hun lever resten av livet med skylden fra det valget. Hun får syv sønner og har et urolig ekteskap som ender med tap av ære og eiendom. Til slutt får hun en from død under Svartedauden.

Med enestående historisk presisjon gjenskaper Undset middelalderens Norge fra innsiden. Første gang jeg leste dette var et utdrag på pensum på gymnaset. Da var jeg ikke helt med, men så da jeg leste hele verket, ble jeg også nesten frelst.

Opprøreren

Jonas av Jens Bjørneboe

Jens Bjørneboe (1920–1976) var en av de forfatterne som fikk min guttegjeng på gymnaset til å ville gjøre opprør mot autoritetene. Det var Jonas fra 1955 som først vekket oss, og så ble vi mer rystet av hovedverket Bestialitetens historie.

Bjørneboe var anarkist, samfunnsdebattant og en av etterkrigstidens mest opprørske forfattere. Han var sterkt preget av Kong Alkohol som han også tok et oppgjør med i et dikt med samme navn. Bjørneboe tok sitt eget liv i 1976.

I Jonas rømmer den ordblinde åtteåringen Jonas hjemmefra i redsel for å bli sendt til hjelpeskolen «Iddioten» etter at systemet har dømt ham utilstrekkelig til å lære. På en alternativ skole, tydelig inspirert av Steiner-pedagogikken, møter han i stedet lærere som ser mennesket bak diagnosen.

Jonas er et rasende og dessverre fortsatt aktuelt oppgjør med ensrettingen i det norske skolesystemet.

Den spanske inkvisisjonen

Renhetens pris av Bergljot Hobæk Haff

Til tross for en lang og prisbelønt karriere med seksten romaner forble Bergljot Hobæk Haff lenge en forfatter «på siden» av det norske litterære miljøet. Renhetens pris ble nominert til Nordisk råds litteraturpris i 1992. Den regnes av mange som hennes sterkeste roman.

Jeg leste den først i 1996 og ble nærmest slått i bakken av den spanske inkvisitoren som herjer i romanen.

En spansk inkvisitor ser tilbake på sitt første, skjebnesvangre oppdrag: å granske en ung nonne mistenkt for å ha født djevelens barn. Etterforskningen avdekker et mørkt nett av forbudt kjærlighet, barnebytte, skjulte fødsler og en intens fanatisme. Det er denne fanatismen som til slutt vender seg mot fortelleren selv.

Renhetens pris er en intens undersøkelse av hva religiøs og menneskelig renhet egentlig koster. Igjen kan man som i Møte ved milepelen spørre seg: hvem er den plettfrie?

Favorittboken til Bokpodd1-forfatterne

Sult av Knut Hamsun

Knut Hamsun (1859–1952) er en av våre største, men også mest kontroversielle forfattere på grunn av sin støtte til nazismen og den tyske okkupasjonen. Sult som kom ut i 1890 ble hans litterære gjennombrudd. Den er også favorittboken til seks av forfatterne på Bokpodd1, se alle favorittbøkene her.

Hamsun mottok Nobelprisen i litteratur i 1920 etter å ha gitt ut Markens grøde.

I Sult vandrer en navnløs, sultende skribent gjennom 1890-tallets Kristiania. Han er fanget mellom stolthet og desperasjon, mens sulten sakte forvrenger hans virkelighetsoppfatning og driver ham til stadig mer irrasjonelle handlinger. Det er en roman nesten uten ytre handling, og den er et dypdykk i et enkeltmenneskes indre kaos. Den regnes i dag som et pionerverk innen europeisk modernisme.

Barndommens ensomhet

Isslottet av Tarjei Vesaas

Tarjei Vesaas (1897–1970) vokste opp i Vinje i Telemark og var en av 1900-tallets viktigste norske forfattere. Han var kjent for en sparsom, symboltung prosa om barns indre liv. For Isslottet fra 1963 mottok han Nordisk råds litteraturpris.

Også Isslottet var en del av pensum i min skoletid, men det la ingen demper på min fascinasjon for den.

Isslottet handler om to 11 år gamle jenter, Siss og Unn. De knytter et intenst vennskapsbånd nesten uten ord. Unn er tynget av en hemmelighet hun aldri får fortalt, og så fryser hun i hjel alene inne i et fortryllende isslott av fossesprut. Siss blir igjen med sorgen og et stille løfte om evig troskap. Hun må selv finne veien ut av sitt eget indre isslott.

Dette er en sparsom, symboltung og dypt følelsesladd fortelling om barndommens ensomhet og tap.

Mektig slektssaga

Hellemyrsfolket av Amalie Skram

Amalie Skram (1846–1905) fra Bergen ble en av det moderne gjennombruddets dristigste stemmer. Hun er kjent for sine usminkede skildringer av kvinners liv og samfunnets dobbeltmoral. Etter en tvangsinnleggelse på psykiatrisk klinikk skrev hun sterkt samfunnskritiske romaner som utfordret datidens psykiatri.

Hellemyrsfolket regnes som Amalie Skrams hovedverk, og det er selve eksempelet på naturalisme i norsk litteratur. Det er et verkt i fire bind: Sjur Gabriel fra 1887, To venner fra 1887, S.G. Myre fra 1890 og Avkom fra 1898. Hellemyrsfolket er Gunnar Staalesens favorittbøker og forbildet for hans 1900-serie, se her.

Fire generasjoner av en fattig slekt fra Hellemyren utenfor Bergen kjemper seg gjennom skam, fattigdom og stigmatisering – fra den drikkfeldige Oline, via barnebarnet Sivert som forsøker å heve seg over sin opprinnelse, til oldebarnet Severin, som til slutt ikke finner noen vei ut. Med knivskarp, nøktern realisme og ekte bergensk talemål er dette selve hovedverket i norsk naturalisme. Det er et mektig studium av hvordan arv og miljø former et menneskes skjebne.

Rettsaken om pornografi

Sangen om den røde rubin av Agnar Mykle

Agnar Mykle (1915–1994) var født i Trondheim og skrev de to Ask Burlefot-romanene som ga ham gjennombrudd. Den første het Lasso rundt fru Luna, og den kom ut i 1954. Da Sangen om den røde rubin kom ut to år senere, utløste den en av etterkrigstidens største rettssaker om ytringsfrihet og seksualmoral. Mykle og Gyldendal forlag ble straffeforfulgt på grunn av bokens påståtte pornografiske innhold. Dette førte til en omfattende rettergang i årene 1956–1957, en prosess som siden har blitt omtalt som Myklesaken.

Den omfattende rettsprosessen førte først til at boka ble konfiskert og forbudt i 1957, men anken til Høyestrett førte frem, og der ble både Mykle og Gyldendal forlag frikjent. Rettssaken er i ettertid blitt stående som et bilde av 1950-tallets puritanske rettsvesen og samfunn og utgjør dermed et viktig kapittel i Norges historie.

Første gang jeg leste boken som tenårig, var jeg nok mest opptatt av de erotiske skildringene. Men også jeg forstod etter hvert at romanen inneholdt så mye mer.

Komponisten Ask Burlefot som vi altså først møter i Lasso rundt fru Luna, splittes mellom drømmen om den store, rene kjærligheten og et hektisk, kynisk kvinneforbruk. Gjennom skam, nederlag og erotiske erobringer beveger han seg mot en dypere forståelse av seg selv.

Boken vekket også stor oppstandelse fordi mange kjente igjen personene som karakterene bygget på.