Tidenes beste bøker

Det har vært en rekke kåringer av verdens beste bøker. Mange av disse ti som er på min liste er på flere av dem. Dette er selvsagt en svært subjektiv liste, men uansett herlige bøker som du kan lese eller lytte til. I denne listen er det ingen norske klassikere, for de kommer i et annet innlegg.

Tidenes beste roman?

Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij

Hvis jeg blir spurt om hva som er tidenes beste roman, så svarer jeg som mange andre: Brødrene Karamasov. Det er en mangefasettert idéroman, en mesterlig psykologisk roman og ikke minst er den kanskje tidenes beste krimroman med fire brødre mistenkt for fadermord.

Romanen åpner idet alle tre sønnene har vendt tilbake til farens hus. Det utspiller seg intriger rundt kjærlighet og sjalusi og til slutt blir faren myrdet. Hvem som er morderen, blir romanens store, sammenbindende spørsmål, og svaret er langt fra opplagt.

Brødrene Karamasov er en roman som handler om de viktigste eksistensielle problemene: Det ondes problem, frihetens vesen og menneskets tros-lengsel. Samtidig er handlingen godt forankret i en sosial virkelighet: et svært fargerikt russisk miljø. Ryggesløse kvinner, hellige menn, onde godseiere og sågar djevelen selv befolker persongalleriet.

Fjodor Dostojevskij (1821–1881) skrev Brødrene Karamasov i 1879–1880, og den ble først publisert som føljetong i tidsskriftet Russkij vestnik, før den kom ut i bokform i november 1880 – bare to måneder før forfatterens død. Det ble hans siste og regnes som hans mest omfangsrike og beste verk.

Romanen høres kanskje tung ut, men dette er altså også en kriminalroman og en kjærlighetsroman. Hvis du ikke har lest Brødrene Karamasov, så er det på høy tid nå!

En fremmedgjort helt i en meningsløs verden

Den fremmede av Albert Camus

Den fremmede var mitt første møte med eksistensialismen, og den ble en epokegjørende roman for meg. Allerede første setningen skaper den helt spesielle fremmedgjortheten: «I dag døde mor. Eller var det i går, det er jeg ikke riktig sikker på.» Denne grunnleggende likegyldigheten eller fremmedgjortheten preger hele romanen: Hovedpersonen Meursault arbeider, elsker, og til slutt dreper han en ukjent araber på en strand, tilsynelatende uten noen egentlig grunn – utløst nærmest av solen og heten i øyeblikket.

Han blir arrestert og gjennomgår en rettssak som i stor grad ikke handler om selve drapet, men om Meursaults moralske karakter – ikke minst brukes hans følelseskalde oppførsel i morens begravelse mot ham som bevis på hans «umenneskelighet». Som en likegyldig tilskuer følger han selv rettssaken som avgjør hans skjebne.

Den fremmede er en fortelling om menneskets fremmedfølelse og nederlag overfor tilfeldighetenes spill – fortalt i et enkelt og lavmælt språk som gjør virkningen desto sterkere.

Albert Camus (1913–1960) var en fransk-algerisk forfatter, filosof og journalist, født inn i en fattig familie i Algerie. Den fremmede kom ut i 1942 og var hans debutroman, og den ga ham samtidig hans store litterære gjennombrudd. Sammen med Jean-Paul Sartre regnes han som en sentral representant for eksistensialismen, selv om han selv helst omtalte sin filosofi som «det absurde».

Camus mottok Nobels litteraturpris i 1957. Han døde bare 46 år gammel i en bilulykke nær Villeblevin i Frankrike i 1960.

Jeg har lest Den fremmede mange ganger, og kan garantere at den vil gjøre et sterkt inntrykk på deg.

«Ikke vær en liten lort»

Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren

Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren kom ut da jeg var 15 år, og min storebror var den gang som nå en av mine nærmeste. Så for oss var det full identifikasjon med hovedpersonene. Den gang var også verdikampen mer voldsom enn nå, og brødrene Gørvell var også svært opptatt av å slåss mot det onde, og forstod at alle valg var viktige. Man måtte for hver pris unngå å være feig eller velge feil side, for hvem vil være en liten lort: «Ja, våger du det ikke nå, tenkte jeg, da er du en liten lort og blir aldri annet enn en liten lort.»

Historien fortelles av lillebror Karl Løve. Han er knapt ti år og alvorlig syk og vet at han skal dø. Storebroren Jonatan, som er den store, modige og vakre helten i familien, trøster den redde lillebroren ved å fortelle om landet Nangijala, stedet man kommer til når man dør. Der er det fortsatt leirbålenes og eventyrenes tid, og der kan man oppleve eventyr fra morgen til kveld, og der vil Karl bli frisk og sterk igjen.

Kort tid etter omkommer Jonatan selv, i en brann i leiligheten deres: han redder lillebroren ved å hoppe ut av kjøkkenvinduet med ham på ryggen, men selv dør han i fallet. Ikke lenge etter dør også lillebroren, og de to brødrene gjenforenes i Kirsebærdalen i Nangijala – som henholdsvis Jonatan og Karl Løvehjerte.

Der er det vakkert, menneskene er vennlige, og det er ingen pengeøkonomi. Men idyllen har en skygge: Tengil, hersker over den andre dalen, Karmanjoka, har lagt under seg naboddalen Rosendalen ved hjelp av sin fryktede, ildspyende drage Katla. Sammen kjemper brødrene mot Tengils tyranni for å befri Rosendalen og dens fangne motstandsleder Orvar.

Astrid Lindgren (1907–2002) var en av Sveriges mest elskede og prisbelønte forfattere. Hun debuterte i 1945 med Pippi Langstrømpe, en bok som opprinnelig var tenkt som en gave til datterens 10-årsdag. Debuten ble starten på et enormt forfatterskap som senere har fått klassikerstatus verden over. Hun har solgt over 140 millioner eksemplarer verden over.

Gjennom årene har vi lest Brødrene Løvehjerte mange ganger hjemme hos oss for de forskjellige barna. Som regel gråter vi voksne mer enn barna, men uansett er dette er den beste høytlesningen for hele familien!

Den fortapte generasjon

Og solen går sin gang av Ernest Hemingway

Flere av Hemingways noveller er noe av det jeg setter aller høyest innenfor litteraturen, men som roman-elsker er det Og solen går sin gang som er mitt Hemingway-valg.

Her handler det om amerikanere som mistet sin ungdomstid under den første verdenskrigen, og som etter krigen levde i en verden preget av desillusjon, moralsk oppløsning og bristende illusjoner, langt fra det harmoniske livet de en gang hadde sett for seg.

Handlingen sentreres rundt journalisten Jake Barnes, som forteller historien i jeg-form, og den frigjorte og selvsikre Lady Brett Ashley, som han møter i Paris på 1920-tallet. De tilhører en løs krets av amerikanske og engelske journalister, kunstnere og bohemer i den franske hovedstaden – ekspatrierte som tilsynelatende lever et sorgløst, muntert liv med endeløse dager på fortauskafeene rundt Montparnasse. Men bare tilsynelatende.

Jake bærer på en krigsskade som har gjort ham impotent, uten at det har svekket kjønnsdriften hans – noe som gjør forholdet til Brett umulig å fullbyrde fysisk, selv om de er dypt forelsket i hverandre. Brett, nylig skilt, har isteden en rekke andre menn rundt seg, blant dem hennes nye kjæreste Mike, samt den jødiske forfatteren Robert Cohn (som også er håpløst forelsket i henne) og Jakes amerikanske venn Bill.

I bokens andre del reiser gruppen fra Paris til den spanske byen Pamplona for å oppleve San Fermín-festivalen, med dens berømte okseløp og tyrefekting.

Ernest Hemingway (1899–1961) var bare 26 år da Og solen går sin gang kom ut i 1926, og den ble hans store gjennombrudd som forfatter. Mye av handlingen i den og i Farvel til våpnene fra 1929 er inspirert av Hemingways egne opplevelser fra tiden som ambulansesjåfør på den italienske fronten under første verdenskrig, og årene etter krigen i Paris.

Hemingway er oversatt til nesten alle verdens språk, men det var faktisk Norge som var det første landet som oversatte Hemingway. Og solen går sin gang kom uti 1929 på Gyldendal, oversatt av Gunnar Larsen.

Larsen oversatte også Hemingways Samlede noveller til norsk en del år senere. Selv om flere har hevdet at han ikke var så god i engelsk, er oversettelsen hans helt strålende.

Som mange andre Hemingway-frelste var jeg totalt oppslukt av bøkene hans da jeg var rundt 20 år og som mange andre fulgte også jeg i hans fotspor både til Paris og Pamplona. Nå er jeg bare fascinert bøkene.

Ung og angstfull

The Catcher in the Rye eller Redderen i rugen av J.D. Salinger

The Catcher in the Rye eller Redderen i rugen som den nå heter på norsk, er en av de mest innflytelsesrike amerikanske romanene som ble skrevet i etterkrigstiden i USA. Det er en vidunderlig roman, et tidsbilde og samtidig et varig bilde på hvor angstfullt det kan være å være ung.

Hovedpersonen og jeg-fortelleren er Holden Caulfield, 16–17 år gammel. Han har nettopp blitt utvist fra sin fjerde skole med stryk i nesten alle fag. I stedet for å reise rett hjem til foreldrene i New York, gir Holden seg selv en slags tid utenfor tiden: tre dager alene i New York City, der historien utspiller seg.

Han sjekker inn på et hotell, farter rundt med taxi, fører sprø og oppfarende samtaler med drosjesjåfører og tilfeldige mennesker han møter, og forsøker desperat å finne mening og kontakt i en verden han opplever som gjennomsyret av hykleri og falskhet. Han bløffer, lyver og fantaserer stadig – og mislykkes gang på gang i forsøkene sine på å knytte seg til andre mennesker. Underveis reflekterer han over familien sin, blant annet den avdøde lillebroren Allie, og tenker inderlig varmt på lillesøsteren Phoebe, som representerer noe av det reneste og mest ekte i livet hans.

The Catcher in the Rye ble første gang utgitt i 1951. Den er samtidig en av de mest forbudte og sensurerte bøkene i amerikansk skolehistorie, på grunn av språkbruk og tematikk – noe som ironisk nok bare har styrket dens status og appell blant unge lesere.

J.D. Salinger (1919–2010) var 32 år da denne hans eneste roman ble utgitt i 1951. Han vokste opp på Manhattan i en velstående familie, og boken har tydelige selvbiografiske trekk fra hans egen oppvekst. Salinger tjenestegjorde under andre verdenskrig, blant annet i Normandie og under Ardenner-offensiven, og slet i etterkant med det man i dag ville kalt post-traumatisk stress – noe flere litteraturforskere mener påvirket den mørke, urolige tonen i romanen.

Før romandebuten hadde Salinger skrevet flere noveller og etter den kom det to novellesamlinger, før han sluttet å publisere helt etter 1965. Han levde deretter som en tilbaketrukket eremitt i New Hampshire frem til sin død i 2010, og nektet konsekvent alle tilbud om filmatisering.

Den utgaven jeg leste kom ut på norsk allerede året etter utgivelsen dvs. i 1952. Tittelen på boken da var Hver tar sin – så får vi andre ingen. Jeg syntes den var rar, men virkelig fin – og sånn er boken også.

Vakker og umulig kjærlighet

Triumfbuen av Eric Maria Remarque

Handlingen i Triumfbuen foregår i Paris i 1938–39, like før andre verdenskrig bryter ut. Hovedpersonen er Ravic, en tysk kirurg som lever illegalt i Paris etter å ha flyktet fra nazi-Tyskland, uten pass eller papirer. Han livnærer seg ved å utføre vanskelige operasjoner for mindre dyktige franske leger som tar æren for arbeidet hans, og bor på Hotel International, et tilfluktssted for flyktninger fra hele Europa. Ravic lever et resignert liv dempet av calvados og sigaretter, fast bestemt på å ikke knytte seg til noe eller noen – fordi han aldri vet når han må flykte videre.

Denne tilværelsen endres da han tilfeldig møter Joan, en ung skuespillerinne, og kjærligheten til henne får ham til å begynne å tro på livet igjen. Samtidig bærer Ravic på et ønske om hevn: han jakter på en tidligere Gestapo-offiser som torturerte ham.

Romanen er dyster og gjennomsyret av sorg og skuffelse over Europas likegyldighet overfor tyske flyktninger, men etterlater deg likevel med et lite glimt av håp. For dette er like mye en vakker, umulig kjærlighetshistorie som en politisk samtidsskildring.

Erich Maria Remarque (1898–1970) tjenestegjorde ved vestfronten under første verdenskrig, hvor han ble såret. Etter krigen forsøkte han seg som lærer, reklamemann og journalist, og skrev i en periode dikt, essays og underholdningsromaner uten å lykkes

Vendepunktet kom med krigsromanen Intet nytt fra Vestfronten som kom ut 1929. Det er grusom skildring av unge menns meningsløse og blodige opplevelser i skyttegravene under første verdenskrig som ble en umiddelbar internasjonal bestselger og skapte en enorm politisk debatt. Boken hadde et klart pasifistisk budskap og punkterte myten om den nasjonale krigshelten.

Som du kanskje har forstått er kjærlighet i mange fasetter og lidenskap – et viktig fellestrekk ved mange av bøkene på denne listen. Den heftigste kjærligheten finner du kanskje her i Triumfbuen.

Tidenes romantittel

Tilværelsens uutholdelige letthet av Milan Kundera

Tilværelsens uutholdelige letthet er en moderne klassiker fra en av Europas største samtidsforfattere.

Hovedpersonene er en ung kirurg og kvinnebedårer som lever et sorgløst liv i jakt på sex og moro, men han snubler inn i en forelskelse og et dramatisk trekantdrama.

Romanen er en besk satire fra Praha rundt 1968, en fortelling om svik og lojalitet, og en følsom skildring av kjærlighet, trofasthet og medfølelse. Hovedpersonen er kirurgen Tomas, som lever et bevisst uforpliktet liv med mange seksuelle møter med kvinner, men uten å la seg følelsesmessig involvere – for ham representerer dette en slags «letthet» i tilværelsen. Alt endres da han møter Tereza, en ung, følsom kvinne som opplever verden helt annerledes; hun blir samtidig vitne til den sovjetiske invasjonen og opplever for første gang livet som intenst meningsfylt. Tomas blir dypt betatt av henne, og opplever hvordan letthet plutselig veksler med en tung, knugende følelse han aldri før har kjent.

Den politiske situasjonen gjør det umulig for Tomas å fortsette som lege, og han tar i stedet arbeid som vinduspusser – noe som paradoksalt nok bringer ham i kontakt med enda flere villige kvinner, og setter forholdet til Tereza stadig på prøve. Gjennom disse skjebnene – og hunden Karenin, som får et eget symbolsk avslutningskapittel – utforsker Kundera de store filosofiske spørsmålene om tyngde og letthet i tilværelsen, uten å gi noen endelige svar.

Milan Kundera (1929–2023) var en fremtredende tsjekkisk opposisjonell forfatter. Etter den sovjetiske invasjonen i 1968 ble bøkene hans forbudt i hjemlandet. I 1975 emigrerte han til Frankrike, der han bosatte seg i Paris. Han mistet det tsjekkoslovakiske statsborgerskapet sitt i 1979, fikk fransk statsborgerskap i 1981. Først i 2019 fikk han tilbake sitt tsjekkisk statsborgerskap.

Filmatiseringen av romanen fra 1988 er også strålende med Juliette Binoche og Lena Olin i sentrale roller,

Tidenes mest solgte romanen i Frankrike

Med livet foran seg av Émile Ajar

Med livet foran seg fortelles gjennom øynene til Momo (egentlig Mohammed), en foreldreløs arabisk gutt som ikke helt vet hvor gammel han er eller hvor han kommer fra. Han bor hos madame Rosa, en pensjonert jødisk prostituert som lærer ham alt om livet i Paris-forstaden Belleville, og hva som ligger foran ham. Madame Rosa passer på barna til prostituerte i strøket – en slags uoffisiell barnehage for «uønskede» barn.

Mellom Momo og madame Rosa utvikler det seg et nært og varmt forhold, selv om det er et vanskelig og til dels brutalt univers de lever i. Momo kjemper mot de seks etasjene madame Rosa ikke lenger orker å gå opp, og mot livet selv, fordi det «ikke tilgir» og fordi man «ikke trenger grunner for å være redd». Etter hvert som madame Rosa blir gammel og syk, hjelper Momo henne med å gjemme seg unna sykehuset, slik at hun får dø på sine egne premisser.

Émile Ajar var et pseudonym for Romain Gary (1914–1980), en fransk-jødisk romanforfatter, filmregissør, andre verdenskrig-flyger og diplomat. Han fikk trykt sine første noveller som 19-åring i 1933, og studerte deretter jus i flere år.

Med livet foran seg kom ut i 1975. Émile Ajar mottok Goncourt-prisen, Frankrikes gjeveste litteratur for den og faktisk for andre gang mot Goncour-akademiets regler. Men ingen visste at Émile Ajar var et pseudonym for Romain Gary som fikk prisen allerede i 1956 for romanen Himmelens røtter.

Boken er også filmatisert flere ganger. Den første filmen kom i 1977. Den var nesten like strålende som romanen, og hovedrollen som madame Rosa ble spilt av Simone Signoret, som var 56 år. I 2020 spilt Netflix inn en ny versjon med Sophia Loren i rollen som madame Rosa. Hun var da 85 år – og ikke helt den hun var. Etter min mening alt for gammel til rollen, men regien var ved hennes sønn, og filmen ble en grei suksess – om enn ikke i nærheten av den første.

Asiatisk i velde er angsten

Hærverk av Tom Kristensen

Hærverk var den mest betydningsfulle og mest leste romanen i Danmark på 1900-tallet. Knut Hamsun var en av dem som hyllet boken, kanskje også fordi deler av handlingen minnet om hans egne opplevelser i København. Rett etter at den kom ut i 1930 skrev han slik til Tom Kristensen: «En genistrek og et kjempeverk (…) Jeg beder Dem motta min ærbødige hyldest, Jeg har selv skrevet bøker, det mangler ikke, men nu er jeg ydmyg, ingen bok er som Deres.»

Hærverk utspiller seg i København på 1920-tallet. Hovedpersonen er Ole Jastrau, kulturredaktør i avisen «Dagbladet» – en radikal litterat med kone, barn og en tilsynelatende ordnet borgerlig tilværelse. Uten noen egentlig ytre grunn tar han en beslutning: han vil gå i hundene, og romanen skildrer hvordan han lykkes med akkurat det.

I en tåke av jazz, alkohol og erotikk driver Jastrau seg selv vekk fra hjemmet, ekteskapet og jobben, og inn i Københavns barmiljø. Han drikker seg bort fra penger, venner, kone og forstand, i selskap med et kobbel av tvilsomme svirebrødre, blant dem dikteren Steffensen (som skal ha trekk av den virkelige forfatteren Aksel Sandemose). Det er denne dikteren som forfatteren lar dikte et av de meste kjente danske diktene. Som for øvrig inspirerte til Hilde Charlotte Blombergs kritikerroste romandebut i vinter.

Asiatisk i velde er angsten
Den er modnet med umodne år.
Og jeg føler det daglig i hjertet
som om verdener daglig forgår.

Men min angst må forløses i lengsel
og i synet av redsel og nød.
Jeg har lengtet mot skipskatastrofer
og mot hærverk og plutselig død.

Jeg har lengtet mot brennende byer
og mot menneskeraser på flukt,
mot oppbrudd som rammet all verden
og et jordskjelv som kaltes Guds tukt.

Boken stiller store eksistensielle spørsmål – hva er vitsen med det hele? – uten å gi noen enkle svar. Det er ikke først og fremst en bok om alkoholisme, men om et bevisst valg om selvdestruksjon: Jastrau drikker seg inn i problemene sine snarere enn bort fra dem.

Tom Kristensen (1893–1974) var en dansk forfatter, poet og mangeårig litteraturkritiker og journalist i avisen Politiken. Han debuterte som lyriker i 1920 og ga ut flere romaner, men Hærverk er uten tvil hans hovedverk og også en av de mest leste danske romanene på 1900-tallet.

Boken ble til en flott film i 1977 og den er også satt opp som teaterstykke.

Århundrets italienske roman

Historien av Elsa Morante

Mange av bøkene på denne listen, leste jeg som ung mann da jeg var mer åpen for sterke inntrykk og heftige bøker. Da jeg studerte litteraturvitenskap, oppdaget jeg denne perlen av en roman.

Historien utspiller seg i Roma i tidsrommet januar 1941 til juli 1947. Hovedpersonen er Ida Ramundo, en enke og lærerinne i 38-årsalderen, delvis av jødisk opphav – noe hun i frykt holder skjult for omverdenen. Ida lider dessuten av epilepsi.

Historien starter med den unge tyske soldaten Günther, på gjennomreise til krigen i Nord-Afrika. I bydelen San Lorenzo voldtar han Ida under et epileptisk anfall. Günther – som selv kommer fra konsentrasjonsleir-byen Dachau – forsvinner raskt ut av fortellingen igjen, ettersom han drukner da skipet hans blir torpedert i Middelhavet bare tre dager senere. Voldtekten resulterer imidlertid i et barn: Useppe (Giuseppe), en gutt som snakker med dyr og forstår fuglesang. Gjennom hele boken utstråler han en dyp, uforstyrret livsglede midt i krigens grusomheter.

Ida har fra før en eldre sønn, Nino, en oppfarende svart-skjortet fascist-ungdom som senere blir partisan. Da bombene faller over Roma i 1943, evakueres Useppe sammen med sin sky mor og sin elskede storebror til en midlertidig brakke for husville, hvor de møter en rekke av krigens andre ofre.

Historien skildrer krigens sult, redsel, ventetid og rykter, blant annet den opprivende scenen der jødiske familier lastes på togvogner mot utryddelsesleirene. Da freden til slutt kommer, feires den ikke – den oppleves bare som et forsiktig skifte i en fortsatt hard hverdag.

Elsa Morante (1912–1985) ble født og døde i Roma. I 1941 giftet hun seg med en annen av Italias ledende forfattere Alberto Moravia.

Da Historien kom ut i 1974, slo den ned som en bombe i Italia og solgte over 800 000 eksemplarer det første året. Danske og norske aviser omtalte den ved utgivelsen som intet mindre enn «århundrets roman».

Boken er filmatisert to ganger: som spillefilm i 1986 med Claudia Cardinale, og som TV-serie i 2023.