Unni Lindell – hevn er undervurdert

Unni Lindell debuterte som ungdomsbokforfatter for 40 år siden, men det var først da hun ga ut sin første krimroman i 1996 at salget tok av. I Slangebæreren fikk norske lesere for første gang møte Cato Isaksen. Anmelderne jublet. Berit Kobro i VG ga terningkast 6 og skrev: «Med denne boken tar Lindell steget opp i norsk litteraturs elitedivisjon.»

I Bokpodd1 forteller Unni Lindell om hvordan hun har tjent millioner på angsten sin, og at hun ikke har turt å gå i terapi fordi hun trenger angsten for å skrive så spennende bøker.

Du kan høre Bokpodd1-episoden på Spotify her eller på åpne poddkast-plattformer.

Høstens roman Rødt flagg er noe nytt i Lindells forfatterskap. Den er, som Lindell først sier, «enestående» – før hun leende retter seg selv: enkeltstående. Hun ønsket å gjøre noe nytt: «skrive om helt nye personer og ikke skrive en politiroman, men fråtse i fengselsvesenet som jeg gjør her».

Rødt flagg handler om tre fanger som klarer å rømme fra Brestad fengsel. Det er litt av en trio som er på rømmen sammen. Det er Taran, en litt overvektig og ikke altfor smart kvinne som skal ha drept faren sin, kjøkkengutten Jonny,som har drept to kvinner, og Kai Moen, som ikke vil si hva han faktisk er dømt for.

Kai Moen tar trioen med til en hytte i Telemark, og planen er at alle skal ta fergen over til Danmark etter hvert. Men på hytta skjer det dramatiske hendelser, og ingen av de tre er til å stole på. Leseren aner bare at det vil tilspisse seg – og det gjør det.

Ikke sunt å tilgi alt

Lindell beskriver Rødt flagg som en hevnthriller, og hennes tre fanger har alle noe å hevne:

«Jeg syns hevn er litt undervurdert. Det er mye om at folk skal tilgi alt, og jeg tenker at det er sikkert fint å tilgi, men jeg tror ikke det er så sunt å tilgi alt. Hvis det er noen veldig greier du har opplevd, så mener jeg at det er sunnere å ikke tilgi.»

Angsten for tråkkemaskin-mannen

Unni Lindell sier selv at hun er umulig å bo sammen med når hun er i skriveprosessen. Derfor har hun en skriveleilighet i Sandvika i Bærum, men etter at hun og mannen flyttet fra et stort hus til en mindre leilighet, har skriveleiligheten nå blitt en slags lagerplass. Så denne gangen måtte hun skrive på hytta på fjellet. Dermed ble hun igjen på hytta etter at hele familien med barn og barnebarn hadde reist hjem etter juleferien:

«Det var skummelt – midt i fjellheimen – helt alene, for alle dro jo hjem etter jul. Da var det en tråkkemaskin-mann som drev i slalåmbakken. Det var skikkelig skummelt. Han sendte meg en melding på Instagram og skrev: ‘jeg ser du er der’. Det er sånne høye vinduer hvor man ser rett inn. Vi har ikke gardiner.

Da tenkte jeg at jeg måtte blokkere ham, og jeg laget masse menn av håndklær som jeg surret sammen sånn som i ‘Alene hjemme’ – sånne pappfigurer. Jeg lagde tre menn som satt i sofaen på rad og rekke og tok på dem noe caps og toppluer sånn. Så det skulle se ut utenfra som om der var det mange menn inne i min hytte-leilighet. Men det var jo ikke en mann der, bare meg.»

Menn er det farligste dyret i verden

Helt siden Lindell var barn, har hun vært engstelig for menn: «Vi får prentet inn veldig tidlig at menn er farlige.»

Hun mener at menn tar altfor lite hensyn til kvinners frykt for dem, så hun gir dem gjerne et råd:

«Det er et tips jeg har til menn. Tenk dere litt om med oss damer når dere går i byen og det er mørkt. Ikke gå rett bak oss. Kryss veien og hold deg litt unna. Og sånn som han tråkkemaskin-mannen, lat som du ikke vet at vi er der. For jeg tror mange av oss blir vettskremte. Menn er det farligste dyret i verden for oss.»

I Bokpodd1-episoden forteller Unni Lindell også om stilen fra 4. klasse der hun lot alle dø i blåbærskogen, om den økonomiske pakten med Anne B. Ragde, om hvordan Eva B. Ragde (Annes søster) er hennes politifaglige konsulent, og hvorfor hun sluttet å skrive seriene sine.