Kim Leine – begynte med morfin 11. september

Kim Leine er en dansk-norsk forfatter med en fortid som misjonerende Jehovas vitne i Seljord, noen tunge år bl.a. med overgrep i København, og femten år som sykepleier på Grønland – og en romanproduksjon som har gitt ham både Nordisk råds litteraturpris og terningkast 6 på løpende bånd, også for høstens roman Olavs hus – første bind i trilogien Kors og korpus. I Bokpodd1-episoden snakker Kim Leine om den og om sitt liv og forfatterskap.

Du kan høre episoden på åpne podkast-plattformer eller på Spotify her.

I Kim Leines nye roman Olavs hus begynner han fortellingen i 1899, men han fletter også seg selv og sitt eget liv inn i romanen. Derfor blir vi enige om at vi i intervjuet må få vite mer om Leines dramatiske liv.

Jehovas vitner i Seljord

Kim Leine forteller om en oppvekst i Seljord der foreldrene var ivrige i sekten Jehovas vitner. Leines danske far, Kjeld, grunnla menigheten. Han åpnet en frisørsalong i Seljord på slutten av 50-tallet og giftet seg med Kims mor. Etter Kims fødsel oppdaget faren at han var homoseksuell og det ble ikke akseptert:

«Så han begynte å praktisere sin nyfundne legning i baklokalet til frisørsalongen (…) Noe som førte til at han ble kastet ut av sin egen menighet og returnerte til København da jeg var fire år gammel.»

Etter det flyttet Kim og moren hans til besteforeldrene. De bodde i første etasje og besteforeldrene i andre som tilhørte en annen menighet:

«Så det var Jehovas vitner i første etasjen, og Pinsevenner i andre. Det ble et hus i splid med seg selv.»

Det er dette huset til bestefaren Olav, som er opphavet til tittelen på boken: «Olavs hus.»

Dommedag i Seljord

Sentral i troen til Jehovas vitner står dommedag eller det de kaller Harmageddon. Som tenåring skulle Kim ut for å frelse folk fordi det var eneste redning når dommedag kom. Aberet var at Kim selv tenkte at Gud ville ta ham først siden han var en av de få i bygda med skilte foreldre:

«Jeg visste at Jehova ikke likte meg, og at det første han ville gjøre når han begynte på Harmageddon var å finne ut hvor jeg oppholdt meg og komme og drepe meg. Så det handlet om å komme seg vekk, og det gjorde jeg jo da jeg var 15 år gammel.»

Kim Leine flyktet fra bygda, haiket til Oslo og tok toget til faren sin i København. Der ventet det et nytt mareritt.

Farens seksuelle overgrep

Den unge Kim Leine mistet, ifølge ham selv, sitt «moralske kompass» – og det var da faren hans begynte å begå seksuelle overgrep mot ham. Det varte i flere måneder inntil Kim Leine forstod at det var helt galt, og han endelig klarte å si nei. Da stoppet de fysiske overgrepene, men «misbruk forsvinner jo aldri. Det går bare ut av døra, og inn igjen i en ny forkledning.»

Sexavhengig på Grønland

Kim Leine utdannet seg til sykepleier og så dro han med kone og to barn til Grønland hvor han jobbet som sykepleier i 15 år. Der ble han sexavhengig. Han sier det skyldes «overgrepsidentiteten» som han hadde med seg «som slimete sneglespor», og «fordi de grønlandske kvinnene fant meg tiltrekkende, og de insisterte på å ha sex med meg – men jeg forsøker ikke å fraskrive meg skylden».

Fant sitt stoff – morfin – den 11. september

Noen år etter ble Kim Leine skilt. Alene på Grønland uten familien begynte han etter hvert å få symptomer på mental lidelse, en slags blanding av angst og depresjon. Som sykepleier hadde han god tilgang til medisinskapene på sykehuset der han jobbet. Da forsøkte han selvmedisinering ved å teste ut forskjellig medisin. Han prøvde sovemedisin, anti-psykotisk medisin, barbiturater osv. og ingenting hjalp. Han tok for seg fra medisinskapet: «Jeg begynte øverst til venstre og fortsatte ned mot høyre.»

«Så en dag hadde jeg vondt i kneet og tok en håndfull kodein – et middel som er forstadiet til morfin. Så satte jeg meg ned og slo på fjernsynet og så et fly som fløy inn i World Trade Center. Det kjørte jo i sløyfe hele dagen. Da jeg så det flyet forsvinne inn i skyskraperen, så fikk jeg det bedre. Og jeg ble i bedre og bedre humør utover dagen og trodde det var dommedag. (…) Jeg trodde det var forsinket Harmageddon som egentlig skulle ha kommet i 1975. Men nå lot Jehova det skje i september 2001. (…) Min hjerne insisterte på at jeg skulle være glad, og da skjønte jeg at jeg hadde funnet mitt stoff, og det var morfin.»

Etter den debuten med morfin eskalerte alt ut av kontroll i tre og et halvt år, før Leine ble oppsagt og nærmest forvist hjem til sin mor på Seljord i desember 2004. Det ble en nødhavn der han avviste nye tilnærmelser fra morens sekt.

Da begynte Kim Leine å skrive brev til faren om alt det vonde og at han måtte bryte med ham. Det ble starten på det som noen år senere ble debutromanen Kalak. Romanen fikk en svært god mottakelse. Kim Leine hadde endelig funnet sin viktigste avhengighet: å skrive romaner.

Familien Leines liv

Olavs hus har som vanlig for Kim Leine fått strålende mottakelse i både Danmark og Norge. Denne første boken i trilogien handler om Kim Leines familie fra 1899 og frem til morens og farens bryllup i 1960. Den andre skal handle om den danske delen av familien, og den tredje om Kims liv og «konsekvensene av den ‘trafikkulykken’ som skjedde i 1960».

Luftballongferd fra Paris til Seljord

Romanen åpner med enluftballongferd fra Paris i 1899. Den begynner ved verdensutstillingen ved Eiffeltårnet og ender til slutt i Seljord. Jeg spør Kim Leine om ikke en slik ballongferd var godt funnet på. Han ler og forteller at fortellingen faktisk bygger på en virkelig hendelse:

«Faktisk skjedde det en gang i 1870 at to menn ble sendt opp med luftballong for å fly over fiendens linjer i Paris. Det var jo krig. Byen var besatt av tyskerne. De skulle ut til de franske troppene på den andre siden. Men da tok vinden dem og fløy dem nordøstover, og de landet i Telemark, rett i nærheten av Seljord. De kom i selskapstøy, de var ikke forberedt i det hele tatt, for de var tatt fra en eller annen fest de var med på. De skulle jo bare noen få kilometer tenkte de, og så fløy de opp til Telemark og landa i snøen oppå Lifjell.»

I Olavs hus lar Kim Leine to franske kvinner på 29 år få en liknende ballongferd, fra verdensutstillingen ved Eiffeltårnet. Ballongen holder på å forlise ute på havet, for det var dårlig gass i ballongen, men begge overlever. Og i Flatdal hopper historien til Margit, oldemoren til Kim Leine, inn i fortellingen. Hun tar tak i et slepetau hengende ned fra ballongkurven for å få ballongen ned, men ender med å fly over hele bygda til hun og ballongen krasjlander nede i flatbygda.

Margit har ellers et kort og tragisk liv med tre barn, to utenfor ekteskap og så dør hun rett etter en tredje fødsel. Den første sønnen heter Olav. Det er han som er Kim Leines bestefar. Hans historie utgjør den andre delen av romanen. Verken i hans eller morens historie i den tredje delen er det mye lys og varme, men Kim Leine ler og sier: «Da skal du lese nummer to, så vil du kanskje tenke på denne som lys.»

En tiltrengt samtale med moren

Den historiske fortellingen i Olavs hus blir stadig avbrutt av kapitler fra nåtiden der Kim Leine gjerne er sammen med moren på Seljord. Han går litt til rette med seg selv fordi han ofte er sint på moren sin, selv om hun er uforskyldt i alle ulykkene som har regnet ned over henne:

«Jeg ser på det nå som en åpning av en tiltrengt samtale mellom meg og mora mi. Og den har kommet, og den har kommet på en god måte. Hun har vært nervøs for hva jeg skulle skrive, fordi hun har jo lært kunsten å skamme seg over det som andre har gjort, særlig de to mennene hennes. Begge hennes ekteskap var arrangert.»

Grønlands-trilogien og Karoline-trilogien

Kim Leine snakker også om det voldsomme arbeidet med Grønlands-trilogien. For første bind fikk han Nordisk råds litteraturpris, for det andre mottok han P2 lytternes romanpris, og det siste fikk «bare» terningkast 6 mange steder bl.a. i VG.

I den lettere enden av skalaen i forfatterskapet har han også utgitt Karoline-trilogien: Karolines kjærlighet, Karolines kamp og Karolines krig. Enkelte har kalt den en slags blanding av TV-serien Borgen og John le Carrés spionromaner. Da første bind kom ut mente Dagbladet at det var «krimboka vi har ventet på».

I Bokpodd1-episoden forteller Kim Leine også om hvordan han vanligvis skriver sine romaner på dansk først, om sitt syn på virkelighetslitteraturen og om hva han kan skrive fremover etter trilogien.